Author: Askerfrua

• 

Vi spør hvordan det går, men mener vi det? Og hvorfor spør vi? Fordi vi er nysgjerrige eller fordi vi virkelig lurer? Er det fordi vi ønsker å være tilstede?

Det er lett å spørre de vi vet har opplevd noe vondt og trist om hvordan det går, da er vi på en måte forberedt på et svar, vi vet hva vi kan vente oss, og har samtidig et mulig svar på lager. Vi er mentalt forberedt på å møte noe trist, og klarer å stålsette oss.

Andre spør vi i forbifarten, da forventer vi å høre at alt står bra til. Vi gir ikke folk engang tid til å svare, vi haster bare videre og svarer bekreftende tilbake «joda, det går bra her også, du vet…. dagene flyr!»

Hva om man plutselig får høre at det ikke går så bra, at ting er litt leit og trist. Har man da tid til å stoppe opp og spørre videre? Lytte? Gi personen tid til å fortelle?

Et menneske går gjennom mye i livet, det er opp-og nedturer, fullt av berg- og dalbaner. Noen surfer flott på toppene, og kan gjøre det lenge, mens andre kan ligge og vake i skorpa over lengre tid.

Hvis noen forandrer seg litt, blir litt stille, kanskje viser tristhet i gitte situasjoner. Lurer vi da bare på hva som har skjedd? Regner vi med at det går over? Tenker vi at personen nok kommer og prater om det hvis behovet er der? Tar nysgjerrigheten over sånn at vi spør noen andre om det er noe galt? Eller bryr vi oss nok til å spørre den det gjelder om det er noe?

Å ha triste stunder er vanskelig. Å være i en bølgedal er vanskelig. Og det er ikke så lett å be om hjelp. Noen vet ikke hvordan de skal be om hjelp, andre vil ikke være til bry. Andre igjen vil at ting skal se bra ut, vil ikke at andre skal se at de sliter.

Klarer vi å se disse personene? Klarer vi å bruke tid på å trenge gjennom et skall? Bryr vi oss nok til å gi det litt tid? Tid til å bryte gjennom og få personen i tale?

Hvis det er noen som du synes oppfører seg litt rart, som ser litt ned i bakken når du går forbi, som viker litt unna, eller virker forandret? Tør du å spørre?

Tør du å få et svar?

I går kom vi oss endelig til Holmenkollen!
Jeg har hatt lyst til å ha med ungene dit i flere år, men ventet på grunn av alle menneskene og det angivelige kaoset.
Nå var det dags, og vi pakket sekken med pølser, lomper, kakao og sjokolade….klare for å heie frem idrettsheltene og suge inn norsk idrettskultur!

Vi fant oss et herlig sted på Hemingseter, flott tilrettelagt av Barnas Skiforening.

Akebakke, flaskebaner, pinnebrød og lavo. Masse tumleplass og flott skue til skiløypene!
Vi koste oss, heiet og fikk sett alt på nærthold, og dagen ble helt som jeg hadde sett den for meg!

Helt til vi skulle hjem.

På vei ned til Holmenkollen t-banestasjon ble folkehavet tettere og tettere…og køkultur og folkeskikk mindre og mindre. Det som jeg trodde var en folkefest for hele familien ble brått en kjempestor afterskifest.
Det var sjanglende folk overalt, det lå ølbokser slengt i veikanten, gjerder lå veltet og lite hensyn ble tatt.

Med en unge i hver hånd, evt. tett foran meg hastet vi nedover for å komme oss unna, men det ble bare verre. Da en jente bak oss høylydt og snøvlete klaget over at det var så mye unger der, og at det var barnemishandling å ha med barn i Holmenkollen, kjente jeg at jeg fikk nok.

For i går var det ikke greit å ha med barn alle steder i Holmenkollen.
I går var det ikke gøy å være mor i Holmenkollen
I går grenset det kanskje til barnemishandling å ha med barn i Holmenkollen.

MEN HVEM SIN SKYLD VAR DET?

Jo, blandt annet det neket av et kvinnemenneske som var så full at hun måtte leies av en kompis i hver arm mens hun irriterte seg over alle barna.

Når du stiller opp i Holmenkollen for å se 5-mila ikledd så trange, hvite skibukser at du ikke klarer å gå ordentlig, er så full at du tror Northug har vunnet og har Burberryveske over skulderen….da bør du se skirennet på TV hjemme i egen stue, for da er du ikke med på å lage folkefest, du er med på å ødelegge den.

….da lurer jeg det inn i juicen!😉 Kjøper inn poser med frukt og grønnsaker, og benytter ellers det vi har i kjøleskapet som kan brukes. Det fine er at man slipper å rense og skrelle frukt og grønnsaker, bortsett fra appelsinen da!

Epler….

Appelsiner….

Søtpotet….

Gulrøtter og paprika.

En ivrig kjøkkenhjelp bør man ikke avskrive….

Og vips har man deilig ferskpresset juice! Super sunt og godt!

Det skal være sagt at jeg de første gangene serverte juicen som “kun fruktjuice”, og hvor ingrediensene ble avslørt etter at arvingene hadde jublet over smaken!

Nå putter de oppi det de får levert oppkuttet, bidrar ivrig i å både stappe og presse uansett hva det er….omtrent!

Vi har vært gjennom avanserte ingredienser som rødbeter og andre rotfrukter, chilli, spinat og ingefær. Resultatet blir som oftest bra, noen ganger kun drikkbart!

Barna jubler, foreldrene jubler og kroppen jubler!

 

 

Jeg digger “Skam”!

Jeg digger karakterene og jeg digger problemene.

Jeg vet jeg er langt utenfor målgruppen, men jeg digger det!

Det er som å gjenoppleve deler av ungdomstida på nytt, selvom endel av både rammene rundt og temaene er endel forandret. Vi hadde ikke mobil, så ting skjedde ikke så fort. Presset var ikke så voldsomt, men det var der.

Men det jeg digger mest er hvordan disse jentene, og guttene evner å lytte til hverandre, løse problemer og være tilstede for hverandre.

De er så klart oppdiktede personer, det er et manus, men dette er laget så virkelighetsnært og så realistisk at man tror på det. Man tror også på karakterene, de innehar et stort talent når det gjelder formidling.

Hvordan jentene er ærlige med hverandre….”ja, for hvis ikke vi som er hennes beste venner kan fortelle henne sannheten….hvem skal da gjøre det?”

Hvordan de diskuterer problemer om verden; krig og fred og forelskelse. De er på god vei til å bli forbilder, og jeg håper dagens unge ikke bare ser på dette, men også lærer.

Jeg skulle ønske vi hadde hatt “Skam” da jeg gikk på skolen, da hadde vi kanskje lært en ting eller to om problemløsning.

For jeg skammer meg noen ganger når jeg se på dette…disse jentene løser sine problemer, i en alder av 17 år bedre enn vi noen ganger gjør……i en alder av 40!

Fra barna er små knøttiser florerer det av meninger om hva som er best….sove i egen seng, på eget rom eller samsoving.

Vi har valgt litt av hvert, og har vel egentlig satt litt pris på å ha sengen vår for oss selv.

Eldstemann ble lagt på eget rom da han var ca 6 mnd, da med babycall og nesten fullt overvåkingsutstyr. Vi måtte kutte ut den babycallen ganske kjapt og gå over til å stole på intuisjon da han hørtes ut som en middels full bryggersjauer med sine voldsomme snorkelyder. Stakkars….der ble mandlene fjernet så fort det lot seg arrangere!

Etter det så har han holdt seg, merkelig nok mest i egen seng….

Mini har trofast kommet tuslende inn og lagt seg ved min side, noen ganger så stille at jeg først har lagt merke til henne når jeg har våknet.

Dette finner jo eldstemann ut av, og da starter morroa!

Kvelden starter da med at begge barna blir lagt i hver sin seng, hvorpå eldstemann ganske ofte drar med seng dyne og pute og legger seg i midten inne hos oss.

Han blir pent båret tilbake når vi skal legge oss.

Når vi har lagt oss og endelig har sovnet, kommer mini inn. Er vi heldige sovner hun ganske kjapt, ellers kan hun bruke mye tid på å spørre om vi ikke skal stå opp snart…så lang tid at når hun endelig er ferdig med det og har sovnet, er jeg lys våken!

Så etter alt fra 1 til 4 timer kommer eldstemann inn igjen, kryper opp i midten og inntar sjøstjerneformasjon. Da er det bare å passe på så ikke mini våkner igjen!

Er det snart morgen og han ikke får sove med engang bruker han tiden på å regne matte hviskende for seg selv eller ha fiktive Transformers-samtaler med seg selv…de også hviskende, men man høre jo alt!

 

Heldigvis har eldstemann fått ny seng, så enten min mann eller jeg kan snike oss inn dit og få en forholdsvis god natts søvn.

Noen ganger sover de godt i egne senger og man merker jo at alle fire blir mest opplagt og uthvilt av det.

Allikevel er det ingenting som slår den deilige følelsen av to…eller fire små barneføtter som kommer krypende i under dyna. Før man vet ordet av det er denne tiden over også….

 

I går var det karneval i flere av Norges barnehager, inkludert min datters.

Hun startet med å skulle være prinsesse og endte opp som heks, hvorfor aner jeg ikke, men hun fikk ha på kjole…og det var nok viktig!

I Trondhjem har to (så vidt jeg er informert) droppet karnevalet fordi de ikke vil forsterke kjønnsstereotypene hos barna. Jeg stiller meg litt undrende og trist til dette.

http://www.tv2.no/a/7983478

Har vi virkelig ikke større tiltro til barna våre? Tror vi at det er dette som er den eneste formen for rollelek barna har i barnehagen?

Hvis det er riktig, gjør både vi som foreldre og de ansatte i barnehagen mye feil.

Sist jeg sjekket gikk ikke mannen min og jeg rundt i tyll og lycra heller!

Det barn lærer om kjønnsroller dekkes ikke av karnevalet i barnehagen. Det dekkes av hvordan vi er mot hverandre, hvem som gjør hva og hvordan vi velger å fortelle og lære barna om livet.

La de små jentene være Elsa og Askepott og gutta være Batman og Hulk.

Jeg scrollet meg gjennom Facebook i går kveld og “liket”👍👍 prinsesse etter prinsesse! De er så skjønne, de elsker dette!👑💖

De har masse pedagogisk riktig lek i barnehagen og hverdagen møter dem tidsnok!

 

 

Å begynne i ny jobb er som å være ny i klassen. Man vil like alle og bli likt av alle.

Jeg har påbegynt min fjerde uke i ny jobb og synes det er ganske tøft faktisk! Jeg vil fremstå som både hyggelig, flink, seriøs og enkel å omgås på en gang…og det er ikke alltid like lett.

Hva tenker de andre? Hva synes de egentlig? Alle er hyggelige og smiler. “Ja, vi sier ifra hvis det er noe du skal gjøre”, “joda, dette går så bra så, vi hjelper hverandre vet du!”

Jeg kjenner at jeg ikke liker å være ny, jeg liker å vite hva jeg skal gjøre. Jeg liker å være i forkant av jobben og få ting unna raskt. Jeg liker å ha kontroll.

Synes sønnen min takler å være ny mye bedre enn meg, barn er så enkle sånn! De bare er seg selv, stoler på den de er og får venner så lett!

Jeg tror jeg skal senke buketten med fargerike ballonger, være meg selv og prøve å legge vekk “flink-pike”-syndromet. Ha tro på meg selv, jeg vet jo hva jeg er god for!

Jepp, det er sant…jeg tenkte å lage blogg! Fra å sitte i Asker med en prematur forfatterspire i magen, har jeg nå kommet meg til landlig luft og hatt en foreløpig grei fødsel! Hva og hvor ofte må modnes kjenner jeg, men jeg mener mye som absolutt ikke fortjener å komme på Facebook!

Så får vi se da…hvordan det går!

Nå er det innbarka Nesbuere som har inntatt heimen, kall det innflytningsfest, kall det tilfeldig sammenkomst. Poenget er at vi nå sitter i eget hjem, med egen boliggjeld, egen garage og egen hage!

I kveld skal vi kose oss uten at naboen vegg-i-vegg klager og de over oss tramper i gulvet!

God kveld og hils hemmat!